Hopp til innholdet
Hjem Sexologi Seksuelle dysfunksjoner og andre utfordringer

Seksuelle dysfunksjoner og andre utfordringer

Sist oppdatert: 23.03.2026

Seksuelle dysfunksjoner er relativt vanlige og kan forekomme i ulike livsfaser. Prevalensen varierer avhengig av populasjon og definisjon, men det er anerkjent at disse utfordringene er utbredte. Det er viktig å merke seg at seksuelle dysfunksjoner ikke nødvendigvis fører til betydelige seksuelle problemer. Imidlertid bør de ikke overses som et helseproblem.

Pasienter med utfordringer knyttet til seksualitet, rapporterer om at dette kan være vanskelig å ta opp med fastlege eller annet helsepersonell. Det er derfor vår oppgave å lage et rom der det er trygt å snakke om seksualitet og ta opp temaet i samtale med pasienten.


Biopsykososial forklaringsmodell
En biopsykososial tilnærming er essensiell for å forstå og behandle seksuelle dysfunksjoner. Denne modellen anerkjenner at biologiske, psykologiske og sosiale faktorer samhandler og påvirker individets seksuelle helse. Biologiske faktorer kan inkludere hormonelle ubalanser eller nevrologiske tilstander, mens psykologiske faktorer kan omfatte stress, angst eller tidligere traumer. Sosiale faktorer som relasjonelle problemer, kulturelle normer, traumer og/eller følelser som tabu/skam kan spille en rolle.

Ved å vurdere alle disse aspektene kan helsepersonell tilby en helhetlig og individuell tilnærming til behandling og støtte.

Det er sjeldent en enkel årsak-virkning-forklaring på disse problemstillingene, noe som kan være utfordrende i møte med pasienter. Pasienter ønsker gjerne et svar og en løsning på problemstillingen. Som helsepersonell er det viktig å huske på at det å lytte, romme og normalisere kan være det pasienten har behov for når de presenterer problemstillinger knyttet til seksualitet.


Kjønnsnøytral tilnærming
I klinisk praksis er det viktig å anvende en kjønnsnøytral og inkluderende tilnærming når man vurderer og behandler seksuelle dysfunksjoner. Dette innebærer å anerkjenne og respektere pasientens kjønnsidentitet og seksuelle orientering, samt unngå antakelser basert på tradisjonelle kjønnskategorier og hvem eventuelle partnere er.

En slik tilnærming fremmer et trygt og støttende miljø hvor alle pasienter føler seg sett og hørt, noe som er viktig for videre samarbeid og behandling.

Det er viktig å kartlegge å hva slags sex personen har og hvordan. Dette er dette for å kunne gi riktig informasjon og eventuelt utelukke seksuelt overførbare infeksjoner og graviditet samt kartlegge rundt prevensjonsbruk.


Eksempler på seksuelle dysfunksjoner:

 

Referanser

  1. Almås, E., & Benestad, E. E. P. (2017). Sexologi i praksis (3. utg.). Universitetsforlaget.

  2. Almås, E., & Benestad, E. E. P. (2001). Kjønn i bevegelse. Aschehoug.

  3. Langfeldt, T. (1993). Sexologi. Gyldendal.

  4. Langfeldt, T. (2013). Seksualitetens gleder og sorger: identiteter og uttrykksformer. Vigmostad & Bjørke

  5. Landmark, B. F., Almås, E., Brurberg, K. G., Fjeld, W., Haaland, W., Hammerstrøm, K., Svendsen, K. O., Sørensen, D., Tollefsen, M. F., Aars, H., & Reinar, L. M. (2012). Effekter av seksualterapeutiske (seksuelle) intervensjoner for seksuelle problemer (Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten rapport nr. 2–2012). Oslo: Norwegian Knowledge Centre for the Health Services.

  6. Legeforeningen. (u.å.). Seksuelle dysfunksjoner. Hentet fra Legeforeningens nettside.

Gå til toppen av siden