Ulike tenningsmønstre

Definisjon

I samtaler om seksualitet og seksuell helse kan det dukke opp spørsmål om tenningsmønstre.

Tenningsmønstre kan bety hvilke stimuli, visuelle, emosjonelle, kroppslige eller relasjonelle, som utløser seksuell opphisselse eller tenning hos en person.

Det kan romme både psykologiske faktorer (følelser, fantasier, erfaringer) og fysiologiske prosesser. Det vil si at det kan forstås i en biopsykososial forklaringsmodell. Tenningsmønstre er en del av seksualiteten og varierer mellom individer; de kan være stabile, men kan også påvirkes av relasjoner, allmenntilstand og livserfaringer. For helsepersonell er begrepet nyttig for å forstå hva som oppleves som ønsket og samtykkende, og for å møte pasienter med en trygg, ikke-dømmende og faglig tilnærming. Det du liker i dag, med eller uten partnere, kan være annerledes i en annen fase av livet.

Hva påvirker oss

Nye erfaringer, relasjoner, traumer, psykisk helse eller aldring kan påvirke hva som vekker eller demper seksuell lyst. Eksempler på dette kan være sykdom (hos seg selv, familie eller partnere), å bli utsatt for seksuelle krenkelser/overgrep, fødsler og menopause. Det kan også være positive erfaringer som trygg utforskning med partnere, god egenseksualitet og god helse. Forskning viser at fleksibilitet i tenningsmønstre er vanlig, og at mennesker kan utvikle nye seksuelle assosiasjoner over tid.

Seksuell opphisselse formes ofte av både frivillige og utilsiktede opplevelser. Positive erfaringer med intimitet og trygghet kan styrke lyst og bidra til at bestemte situasjoner, stimuli eller følelser blir seksuelt ladet.

Kultur, religion, mediebilder og sosiale normer påvirker også hva som oppleves som tennende eller avtennende. Seksuelle preferanser formes gjennom erfaringer med partnere, venner og samfunnets holdninger til kropp og seksualitet. Hva som oppfattes som tabu, normalt eller ikke normalt vil også variere.

Når pasienter er bekymret for eget tenningsmønster

Noen pasienter søker hjelp fordi de er bekymret for eget tenningsmønster eller seksuelle fantasier. Slike samtaler kan være preget av skam, skyldfølelse og frykt. Det er derfor avgjørende at vi som helsepersonell møter pasienten med åpenhet, trygghet og normalisering.

Pasienten kan ønske svar på hvorfor de tenner på bestemte ting, eller hvordan de kan «bli kvitt» enkelte tanker. Samtalen bør heller dreie seg om utforskning og undring, ikke om forklaringer eller raske løsninger. Det er nyttig å normalisere og generalisere rundt seksuelle fantasier. Det at vi tenner på noe i fantasien eller det vi ser i porno, betyr ikke at det er det vi ønsker å gjøre i virkeligheten. Pasienter kan oppleve stor grad av skam rundt fantasier, spesielt dersom det inneholder elementer av tabu; som familiemedlemmer, avføring, vold eller annet. Sjeldent bør dette føre til en bekymring for helsepersonell, men det er fint å undre seg rundt hva dette handler om.

Når tenningsmønstre oppleves utfordrende

Noen tenningsmønstre kan vekke sterke følelser hos helsepersonell. Det er viktig å reflektere over egne grenser, holdninger og reaksjoner for å kunne møte pasienten profesjonelt og uten fordømmelse.

Du kan si for eksempel:

• «Dette temaet merker jeg at jeg kan for lite om – kan du fortelle hva det betyr for deg?»
• «Jeg undersøker litt mer om dette til neste gang, så fortsetter vi samtalen da.»

Å vise åpenhet om egen faglig usikkerhet kan bidra til tillit og trygghet i samtalen.

Når bekymring oppstår

Tenningsmønstre kan bli problematiske dersom de:

• innebærer risiko for skade eller tvang
• er rettet mot personer under 16 år
• oppleves som avhengighet (for eksempel porno eller onani)
• påvirker funksjon i hverdagen, relasjoner, skole eller arbeid

Dersom pasientens beskrivelse utløser opplysnings- eller avvergingsplikt, må dette håndteres i tråd med lovverket.

Hvis du som helsepersonell blir usikker på hvordan du skal vurdere en situasjon, konferer alltid med kollega, leder eller fagansvarlig.

Hvordan møte pasienter i slike samtaler

Når pasienter deler bekymring for eget tenningsmønster, er det viktig å:

• anerkjenne motet i å ta opp temaet
• formidle at hjelp finnes, og at det ikke haster å finne alle svar
• utforske sammen hva pasienten ønsker hjelp med
• unngå moraliserende språk
• skape et trygt og ikke-dømmende rom

Det å søke hjelp er i seg selv et uttrykk for tillit. Helsepersonellets oppgave er å ivareta denne tilliten og støtte pasienten i å forstå og håndtere egen seksualitet på en trygg måte.