Hopp til innholdet
Hjem Sexologi Når kan seksualitet være vanskelig å ta opp Funksjonsvariasjoner, kronisk sykdom og seksualitet

Funksjonsvariasjoner, kronisk sykdom og seksualitet

Sist oppdatert: 23.03.2026

Seksualitet er en grunnleggende dimensjon av helse, identitet og livskvalitet. Den inkluderer ikke bare samleie eller partnerrelasjoner, men også berøring, egenutforskning, fantasi, digitale relasjoner, rollespill og mange andre former for intimitet. Seksualitet kan være en kilde til glede, mestring, selvfølelse og samhørighet uavhengig av funksjon, kropp, alder, kjønn, seksuell orientering eller relasjonsform.

For personer med kronisk sykdom eller funksjonsvariasjoner er seksualitet like viktig, men langt oftere oversett i møte med helse- og omsorgstjenesten. Som helsepersonell er det viktig at man inkluderer seksuell helse i helhetsvurderingen, uavhengig av diagnose eller funksjonsnivå, og at man møter pasienter med åpenhet og respekt for mangfoldet i hvordan seksualitet kan oppleves og utøves.


Seksualitet som helseressurs

Personer med kronisk sykdom eller funksjonsvariasjoner har samme rett til seksuell utfoldelse, nytelse og intimitet som andre. Manglende anerkjennelse av pasientens seksuelle behov kan bidra til isolasjon, redusert livskvalitet og lav selvfølelse. Å normalisere temaet og legge til rette for dialog signaliserer at seksualitet er naturlig og viktig, uansett funksjonsnivå, seksuell orientering, kjønnsidentitet eller relasjonsform.

Seksualitet er ikke et tilleggstema, men en integrert del av helhetlig omsorg. Alle mennesker har rett til seksuell utfoldelse, nytelse og intimitet – uansett kropp, funksjon, kjønn, seksuell identitet eller relasjonsform. Helsepersonells rolle er å åpne muligheter, ikke å begrense dem.

For personer med funksjonsvariasjoner eller kronisk sykdom kan helsepersonellets åpenhet være avgjørende for om seksualitet oppleves som tapt – eller mulig. Som fagperson er det viktig at man gir rom for begge deler: sorgen over det som er endret, og håpet i det som fortsatt er – eller kan utvikles.

Seksualitet og kronisk sykdom

Kroniske sykdommer og enkelte medisiner kan påvirke seksuell funksjon direkte eller indirekte. Vanlige utfordringer er redusert lyst, ereksjons- eller lubrikasjonsutfordringer, nedsatt følsomhet, smerte eller vansker med orgasme. Endringer i kroppens utseende, fatigue, angst for sykdomsutvikling og bivirkninger av behandling kan ytterligere påvirke muligheten til å ha et tilfredsstillende seksualliv. Derfor bør seksualanamnese og informasjon om bivirkninger være en naturlig del av konsultasjonen. Du kan lese mer om seksualanamnese her.

Som helsepersonell er det viktig å gi informasjon om mulige tilpasninger og løsninger. Dette kan innebære tilpasning av stillinger, bruk av hjelpemidler, planlegging av intime aktiviteter etter energinivå, eller redefinering av hva sex og intimitet kan være. Seksuell aktivitet kan være sanselig, lekent, erotisk, emosjonelt eller spirituelt – og det er pasientens egne ønsker som avgjør hva som er relevant.

Seksualitet ved funksjonsvariasjoner

Personer med funksjonsvariasjoner opplever ofte å bli feiltolket: enten sett som aseksuelle eller som «overseksuelle». Begge perspektiver er problematiske. En normkritisk tilnærming innebærer å møte pasienten uten forutinntatte antakelser og i stedet utforske deres individuelle ønsker, behov og grenser.

Uansett om funksjonsnedsettelsen er synlig, usynlig, medfødt eller ervervet, vil den ofte påvirke mulighetene for fysisk utfoldelse, intimitet eller selvstimulering. For mange handler utfordringen ikke først og fremst om kroppens begrensninger, men om andres antakelser.

Helsepersonell bør synliggjøre at seksualitet kan tilpasses alle kropper, identiteter og funksjonsnivåer. Dette inkluderer ulike typer relasjoner (singel, par, polyamori), ulike uttrykk for lyst og intimitet (penetrerende, ikke-penetrerende, digitalt, med fantasi), og ulike kjønns- og seksuelle identiteter.

Helsepersonells rolle

Mangel på kompetanse er en av de mest rapporterte årsakene til at seksualitet ikke tematiseres i praksis. Samtidig oppgir pasienter at de ønsker at helsepersonellet tar det opp. Derfor handler sexologisk arbeid ikke primært om spesialistkompetanse, men om holdning og vilje til å spørre. Å snakke om seksualitet er ikke å gå utenfor rollen – det er å ta helse på alvor. Helsepersonell skal normalisere, åpne muligheter og støtte pasientens egen utfoldelse, uten å definere hva seksualitet skal være.

Seksualitet er ikke et tilleggstema, men en integrert del av helhetlig omsorg. Alle mennesker har rett til seksuell utfoldelse, nytelse og intimitet, uansett kropp, funksjon, kjønn, seksuell identitet eller relasjonsform. Helsepersonells rolle er å åpne muligheter, ikke å begrense dem.

For personer med funksjonsvariasjoner eller kronisk sykdom kan helsepersonells åpenhet være avgjørende for om seksualitet oppleves som tapt – eller mulig. Som fagperson er det viktig at man gir rom for begge deler: sorgen over det som er endret, og håpet i det som fortsatt er eller kan utvikles.


Praktiske anbefalinger for helsepersonell

  • Ta initiativ til samtale: bruk åpne og nysgjerrige spørsmål som gir pasienten mulighet til å uttrykke sine erfaringer og behov. Eksempler:
    • «Mange opplever at sykdom eller kroppslige endringer påvirker seksualiteten. Ønsker du å snakke om dette?»
    • «Er det noe som hindrer deg i å ha et seksuelt liv slik du ønsker?»
  • Bruk inkluderende språk: unngå antakelser om kjønn, seksuell orientering, relasjonsform eller type aktivitet. Snakk heller om «nytelse», «intimitet», «seksuell helse» og «egenutforskning».
  • Kartlegg både fysiske og emosjonelle faktorer: spør om smerter, mobilitet, energi, følsomhet, men også kroppsbilde, relasjon og eventuelle hjelpemiddelbehov.
  • Informer om hjelpemidler og tilrettelegging: puter, seler, vibratorer, glideprodukter og annen assistanse kan være nødvendige for å realisere seksuell nytelse. Kjenn til pasientens rettigheter til seksualtekniske hjelpemidler. Du kan lese mer om dette her
  • Informer om legemiddelbivirkninger og mulige løsninger: mange seksuelle problemer kan lindres med dosejustering, bytte av preparat eller tilrettelegging.
  • Involver partner eller assistent ved behov – med samtykke: seksualitet kan være både privat og praktisk. Noen trenger støtte til å legge til rette fysisk, andre til å snakke sammen. Gi råd om kommunikasjon, grensesetting og praktisk tilrettelegging uten å krenke pasientens autonomi.

 

Seksualitet handler om glede, nærhet, identitet og selvbestemmelse – ikke bare kroppslig funksjon. Som helsepersonell bør man:

  • Normalisere seksualitet som en naturlig og legitim del av livet.
  • Anerkjenne mangfoldet i hvordan seksualitet kan oppleves og uttrykkes.
  • Legge til rette for at pasienter kan oppleve lyst, intimitet og mestring på egne premisser.
  • Ivareta autonomi, samtykke og etikk i alle tilretteleggingsprosesser.

 

Referanser

  1. Thunem, N. (2024): Alle kropper nyter. Seksualitet ved funksjonsvariasjon. Unge Funksjonshemmede.

  2. Regjeringen (2025): Nasjonal strategi mot menneskehandel (2025–2030)

  3. Relevante studier og fagartikler om seksuell helse ved kronisk sykdom, legemiddelbivirkninger og funksjonsvariasjon (WHO, Folkehelseinstituttet m.fl.

  4. Helse- og omsorgsdepartementet (2025): God seksuell helse – vårt felles ansvar. Strategi for seksuell helse.

  5. NAV – Seksualtekniske hjelpemidler: Informasjon om hvem som kan få hjelpemidler, hvilke produkter som dekkes, og hvordan bestille. nav.no

  6. Quintet: Leverandør av hjelpemidler innen inkontinens, smertelindring og seksuell helse

Gå til toppen av siden