Når kan seksualitet være vanskelig å ta opp

Alle mennesker har en seksualitet – uavhengig av funksjonsevne, alder, kjønn, seksuell orientering eller kulturell bakgrunn. Det betyr at seksualitet alltid er et potensielt tema i møte med pasienter, og at vi som helsepersonell har et ansvar for å kunne ta det opp på en trygg og profesjonell måte.

Du kan lese mer om hvordan du kan gjøre dette i teksten Hvordan snakke om seksualitet.

Forskning viser at pasienter sjelden tar opp temaer som handler om seksualitet på eget initiativ. De må derfor trygges på at de befinner seg i et rom der det er trygt å snakke om seksualitet, og at den de snakker med har kompetanse og trygghet til å håndtere temaet.

Helsepersonells utfordringer
Helsepersonell beskriver at de unngår å ta opp seksualitet som tema fordi de føler seg usikre eller utilpasse, snarere enn fordi de mangler kunnskap. Vanlige årsaker kan være:

• manglende opplæring eller erfaring
• troen på egen evne til å ta opp intime tema
• frykt for å krenke pasienten
• personlige erfaringer, fordommer eller traumer som gjør temaet ekstra utfordrende

Helsepersonell kan oppleve at temaet seksualitet er noe sensitivt og privat, men seksualitet er potensielt alltid et tema. Det å åpne opp for samtaler rundt den seksuelle helsa for alle pasienter er mindre stigmatiserende enn å se pasientene an. Vi kan ikke se hvem som har spørsmål om eller utfordringer med sin seksuelle helse.

Systemnivå
Også organisatoriske forhold kan bidra til at seksualitet sjelden tas opp:

• tidspress og høyt arbeidstempo
• mangel på private rom for samtale
• fravær av rutiner, retningslinjer og et arbeidsmiljø der seksualitet inngår som en naturlig del av det å yte helsehjelp

Pasientens utfordringer
Pasienter kan selv vegre seg for å ta opp seksualitet som tema på grunn av:

• skam eller tabuer
• helsepersonell ikke gjør det tydelig at de kan snakke om seksualitet der
• kjønnsdynamikk (for eksempel at menn ikke ønsker å snakke med kvinnelig helsepersonell)
• språk- og kulturforskjeller

Hvordan åpne for temaet
Vi kan ikke alltid se hvem som ønsker å snakke om seksualitet, derfor kan det være nyttig å åpne opp for temaet på en trygg og generell måte, for eksempel:

Ifølge PLISSIT-modellen er det å gi tillatelse (permission) avgjørende for at pasienter skal kunne ta opp seksualitet med helsepersonell. Eksempler på å gi tillatelse er:

“Dersom du har noe du ønsker å ta opp når det gjelder din seksuelle helse, er dette et trygt sted å gjøre det”.

“Jeg spør alle pasienter om hvordan sykdom eller medisiner kan påvirke seksualitet – er det greit at vi snakker litt om det?”

“Er det noe du tenker er viktig at jeg vet om deg?”

Det kan være nyttig å være tydelig rundt taushetsplikten og rettigheter.

Når du åpner for temaet på denne måten, gir du pasienten muligheten til å ta det opp når de er klare. Den seksuelle helsen er like viktig som den psykiske og fysiske helsen, og bør anerkjennes som en del av helhetlig omsorg.

Egen trygghet
Å ta opp seksualitet handler like mye om egen trygghet som om faglig kunnskap. Gjennom refleksjon, veiledning og mengdetrening kan helsepersonell utvikle trygghet i møtet med pasienters og samtaler rundt seksuell helse.

Det å lytte, romme og normalisere kan være tilstrekkelig for at pasienten skal få det bedre.

Dersom du møter på temaer som oppleves spesielt vanskelige, fremmed eller ubehagelige for deg som helsepersonell, har du et profesjonelt ansvar for å tilegne deg mer kunnskap og jobbe med egne utfordringer. Å konferere med kollegaer kan være hensiktsmessig.

Det er lov å kjenne på ubehag, men det skal ikke hindre nødvendig omsorg.