Hvordan snakke om seksualitet

Seksualitet er en naturlig del av menneskers liv og helse, men det blir ofte oversett i kliniske samtaler. Å snakke om seksualitet med pasienter handler om å normalisere temaet som en del av helheten i pasientens helse.

Forskning viser at pasienter ofte ønsker at helsepersonell tar initiativ til samtaler om seksualitet, men at helsepersonell sjelden gjør det på egen hånd. Helsepersonell kan ofte kjenne på usikkerhet når det kommer til å snakke om sex og seksualitet og unngår temaet.

Seksualitet kan være relevant for pasienter i alle aldre og livssituasjoner, uavhengig av funksjonsnivå, kjønn, seksuell orientering eller relasjonsstatus. Helsepersonell bør derfor alltid være forberedt på at temaet kan være aktuelt, selv om pasienten ikke selv tar det opp.

Et åpent og tryggende språk, kombinert med sensitivitet, er avgjørende for å fremme pasientens trygghet og mestring. Å inkludere seksualitet som et mulig tema signaliserer respekt og helhetlig omsorg.

Inkluderende språk

Ordvalg har stor betydning for pasientens opplevelse av trygghet og inkludering. Helsepersonell bør bruke kjønnsnøytrale og inkluderende begreper når det er mulig, for eksempel «partner» i stedet for «ektefelle» eller «kjæreste», og «personer som har sex med menn/kvinner» fremfor antakelser om seksuell orientering. Unngå stereotypier og generaliseringer basert på alder, funksjonsnivå eller bakgrunn. Et inkluderende språk signaliserer respekt for mangfold og øker sannsynligheten for at pasienten deler relevant informasjon.

Noen ganger kan det være fint for pasienten å høre at reaksjoner og opplevelser knyttet til sex og seksualitet ikke er gale eller feil. Det er for eksempel ikke uvanlig å kjenne på stress de første gangene en har sex med noen eller med en ny partner. Å normalisere vanlige reaksjoner kan være det som trengs for å løse et problem.

Å reflektere over egne og samfunnets normer er viktig for å unngå utilsiktet marginalisering. Funksjonsnormer kan føre til at pasienter med funksjonsnedsettelser overses som seksuelle individer. Kunnskap om kjønnsidentitet og seksuell orientering er avgjørende for å møte pasienter på deres premisser. Interseksjonell forståelse hjelper helsepersonell å se hvordan flere identitetsaspekter, som etnisitet, religion og sosioøkonomisk status, kan påvirke seksualitet og seksuell helse.

Kroppsspråk

Kroppsspråk spiller en stor rolle. Dine nonverbale reaksjoner betyr mer enn ord i pasientens tolkning av deg. Det er ikke alltid du klarer å være bevisst over eget kroppsspråk. Noen ganger kan kroppsspråket avsløre det du egentlig tenker, andre ganger blir du mistolket. Tenk over hva du formidler med kroppsspråket ditt, og hvordan dette kan tolkes og mottas av pasienten. Nonverbal kommunikasjon kan man øve på, for eksempel gjennom rollespill og videoopptak.

Behandlers rolle

Helsepersonell må ha faglig kunnskap om seksualitet, seksuell helse og relaterte medisinske problemstillinger. Rollen innebærer både å initiere samtaler, gi korrekt informasjon, og tilpasse råd til individuelle behov. Kompetanseheving gjennom kurs, litteratur og refleksjon er nødvendig for å redusere usikkerhet og skape trygghet.

Innredning av kontoret
Kontorets fysiske rammer kan påvirke pasientens komfort. Et privat rom med lukket dør, nøytral dekor og mulighet for å sitte i komfortable møbler gir trygghet. Informasjonsmateriell om seksualitet tilgjengelig på kontoret kan også signalisere åpenhet.

Innredningen av kontoret kan skape nærhet eller avstand til pasienten. Noen plasseringer skaper avstand, for eksempel hvis du sitter bak kontorpulten. Andre plasseringer kan åpne opp og skape mer nærhet, som å sitte mot hverandre eller på skrå ved siden av hverandre.

For noen kan det kjennes trygt ut å ha utsikt mot døren slik at en ikke føler seg innestengt.

Motstand og motivasjon hos pasienten

Pasienter kan ha motstand mot å snakke om seksualitet på grunn av skam, kulturelle normer eller tidligere negative erfaringer. Helsepersonell bør møte motstand med empati, gi tydelig tillatelse, og tilpasse samtalen etter pasientens komfortnivå. Motivasjon kan styrkes ved å knytte temaet til helserelaterte mål og livskvalitet.

Behandler kan på sin side også oppleve motstand. En kan synes at noen temaer er vanskelig å snakke om, og går derfor med på pasientens ønske om å bagatellisere temaet og unnlater å utforske det nærmere.