Smittesporing

En pasient som har fått påvist en seksuelt overførbar infeksjon som er en del av smittevernloven er ifølge smittevernloven §5-1 pålagt å oppgi partnere som kan være smittet. Dette kalles smittesporing, tidligere kalt smitteoppsporing.

Smittesporing er indisert ved de allmennfarlige smittsomme sykdommene klamydia, gonoré, syfilis, hivinfeksjon og hepatitt B-virusinfeksjon. Mykoplasma, kondylomer, genital herpes og trichomonas oppfyller imidlertid ikke kriteriene ovenfor og pasienten er derfor ikke pliktig å informere seksualpartnere.

Pasienten blir omtalt som indekspasient og seksualpartnere som kan være smittet blir smittekontakter. Smittesporing kan gjøres av behandler, pasienten selv eller delegeres til annet personell. Smittekontakter er pålagt å teste seg og eventuelt behandles. Dette skal være gratis.

Formål

Smittesporing skal:

• hindre videre spredning av smitten ved å bryte smittekjeder
• hindre reinfeksjon av indekspasienten ved å sikre at nåværende partner(e) blir behandlet
• hindre følgetilstander hos smittekontakter med asymptomatiske infeksjoner
• være et signal til pasienten og smittekontaktene om at helsepersonellet, helsevesenet og samfunnet tar disse sykdommene på alvor

Indikasjoner

Smittesporing er et sterkt virkemiddel; intetanende personer gis beskjed om at de kan ha en seksuelt overført infeksjon, og påføres status som pasient. Følgende prinsipper bør følges ved smittesporing:

• Konfidensialitet: Opplysninger om indekspasienten må ikke gis til smittekontakten eller omvendt. Ved helsepersonellformidlet smittesporing må ikke smittekontaktene få vite hvem som har oppgitt deres navn. Heller ikke tidspunktet smitten kan ha skjedd.
• Frihet fra tvang: Smittesporing er pliktig, men skal være basert på frivillighet både fra indekspasientens og smittekontaktenes side.
• Tilgjengelighet av helsetjenester: Smittekontaktene må få et helsetjenestetilbud som består av undersøkelse, veiledning og behandling, og som kan gis raskt og gratis.

Smittevernloven

Smittevernloven §§ 3-6 og 5-1 beskriver hhv. legens og pasientens plikter ved smittesporing (se utdrag nedenfor) ved allmennfarlige smittsomme sykdommer. En sjelden gang kan det være aktuelt å foreta smittesporing mot indekspasientens vilje etter reglene i smittevernloven § 2-2. Viktige punkter i loven er:

• Legen har plikt til å forsøke smittesporing (§ 3-6), men kan overlate dette til kommunelegen.
• Indekspasienten har plikt til å samarbeide (§ 5-1), men det er ikke straffbart å nekte (§ 8-1).
• Smittekontakter har plikt til å oppsøke lege og la seg undersøke (§ 5-1), men det er ikke straffbart å nekte (§ 8-1).
• Undersøkelse, behandling og veiledning er gratis for indekspasienten og smittekontaktene (Smittevernloven §§ 6-1 og 6-2, jf. forskrift om godtgjørelse av utgifter til viktige legemidler § 4 og forskrift om godtgjørelse av utgifter til legehjelp hos privatpraktiserende lege § 3-8, ledd a og c).
• Smittevernloven § 3-6. Legens plikt til å foreta smitteoppsporing. «En lege som har sikker kunnskap eller har mistanke om en allmennfarlig smittsom sykdom som skyldes overføring av smitte fra en person til en annen, skal foreta smitteoppsporing dersom dette er gjennomførbart og hensynet til smittevernet krever det. Legen skal i så fall spørre den smittede om hvem smitten kan være overført fra, om når og på hvilken måte smitteoverføringen kan ha skjedd og om hvem han eller hun kan ha overført smitten til.

Dersom legen ikke ser seg i stand til å gjennomføre smitteoppsporing og oppfølging av de mulig smittede etter første og andre ledd, skal legen uten hinder av lovbestemt taushetsplikt gi underretning om dette til kommunelegen hvis hensynet til smittevernet krever det.

Folkehelseinstituttet anbefaler at smittekontakter bosatt i andre kommuner bør følges opp av kommunelegen der vedkommende bor.

Det skal ikke gis informasjon om indekspasienten.

Utførelse

Smittesporing ved syfilis, hepatitt B-virusinfeksjon og hivinfeksjon bør gjøres i samarbeid med spesialistpoliklinikk. Ved positiv klamydiatest eller gonorétest kalles smittekontakt(er) inn per telefon, eller det kan sendes et brev.

Oppfølgingstimen med indekspasienten
Oppfølgingstimen skal skje i trygge og uforstyrrete omgivelser. Pasienten bør slippe å vente. Sett av god tid.
Følgende skal dekkes:

1. Infeksjonen: Informer om infeksjonen med vekt på smittemåter. Ved klamydia nevnes også dens ofte lange asymptomatiske forløp. Spørsmål om mulig utroskap hos partner kan komme opp. Eventuell aggresjon mot partner kan dempes om det forklarer at partner(e) kanskje heller ikke visste at de var smittet. Muligheten for falskt positiv prøve bør nevnes.
2. Behandling: Informer om behandling, mulige konsekvenser av å unnlate behandling, seksuell avholdenhet frem til behandlingen er ferdig og eventuelt kontrolltime. Fast partner kan ved sterk mistanke for smitte behandles før positiv test. Partner skal møte til en egen konsultasjon og testes, og ved positiv test skal det gjøres smittesporing av denne. Ikke send med pasienten en dobbeltresept for behandling av fast partner.
3. Generell smitteforebygging: Benytt sjansen til å informere om smitteforebyggende tiltak, som testing før og etter ny partner og kondombruk. Gi ut kondomer og glidemiddel hvis det er tilgjengelig, eller informer om gratiskondomer.no om pasienten ønsker å bestille selv.
4. Smittesporing: Selve smittesporingen er siste punkt. Pasientene forventer at dette blir tatt opp, og er ofte glade for det.
   • Tillit: Forklar taushetsplikten og at indekspasienten kan forbli anonym overfor smittekontaktene (ved helsepersonellformidlet smittesporing).
   • Alvor: Forklar at det er viktig også for andre å få behandling da de kan få alvorlige følger av ubehandlet infeksjon.
   • Nytte: Forklar at det er viktig å stoppe smittespredningen.

Innled med å spørre pasienten om det er én eller flere faste sexpartnere. Unngå moralisering. Pasientene vet ofte når de ble smittet, og da spores alle partnere fra og med dette. Hvis smittetidspunktet er ukjent, må det vurderes omfanget av smittesporingen. Det er sjelden nødvendig å gå mer enn et halvt år tilbake, men det avhenger av hvilken infeksjon pasienten er smittet med.

Helsepersonellformidlet smittesporing
Det er mest effektivt å forsøke å nå smittekontaktene per telefon. Oppnås det ikke kontakt, kan det sendes et brev. Brevet sendes i vanlig, nøytral konvolutt.

Uansett må smittekontakten få tilbud om konsultasjon snarest. Smittekontaktene skal ikke få vite hvem indekspasienten. Noen smittekontakter krever å få vite hvem som har oppgitt dem. Dette skal ikke etterkommes. Det skal ikke gis informasjon som gjør at smittekontakten kan identifisere indekspasienten, dette betyr at tidspunkt for mulig smitte og sted ikke bør nevnes. Det kan derfor være aktuelt å gi ansvaret videre til kommunelegen i smittekontaktens bostedskommune hvis vedkommende bor i en annen kommune. Indekspasientens identitet skal ikke oppgis for kommunelegen.

Pasientformidlet smittesporing
Indekspasienten kontakter selv sine smittekontakter og ber dem oppsøke lege. Dette er vanligvis ikke et problem med klamydiainfeksjon. Er det snakk om mer alvorlig infeksjon bør det oppfordres til at smittesporingen gjøres av helsepersonell, slik at helsepersonellet har kontroll på om smittekontakten har fått beskjed, og samtidig kan tilby testing og eventuelt behandling raskt.

Første konsultasjon med smittekontakten
Konsultasjonen med smittekontakten forløper ofte som oppfølgingstimen med pasienten. Smittekontakten må få grundig informasjon om sykdommen og smittemåten. Smittekontakter som møter til konsultasjon sammen med indekspasienten eller andre, bør snakke med helsepersonell alene.

Det tas prøve for den aktuelle sykdommen og eventuelt andre seksuelt overførbare infeksjoner. Nåværende partnere og partnere med symptomer kan behandles ved første konsultasjon dersom det foreligger sterk mistanke til smitte, det vil si før prøvesvaret foreligger. Også andre smittekontakter kan behandles umiddelbart dersom det er sannsynlig at de er smittet.

Grunnlaget for å starte en ny runde smittesporing rundt en smittekontakt må imidlertid være en positiv prøve.

Mer informasjon om smittesporing kan du lese på FHI sine nettsider.