Gonoré

Om gonoré

Gonoré er en smittsom, bakteriell infeksjon med Neisseria gonorrhoeae (gonokokker). Globalt er antibiotikaresistens et økende problem. Bakterien er mer patogen enn klamydia, og risikoen for komplikasjoner er større. Grunnet den store økningen av gonoré blant unge som er smittet heterofilt de siste årene, har det vært anbefalt å teste for gonoré når der det er indikasjon for å ta en klamydiatest. Smittekontakter og MSM bør tilbys test fra hals. Smittesporing er viktig når gonoré først påvises, og det bør utføres av helsepersonell.

Epidemiologi

Gonoré har stor global utbredelse, men har hatt liten forekomst i Norden de siste 25 årene. I 2024 ble det nok et rekordår siden 70-tallet da det ble det meldt inn 3150 tilfeller av gonoré til MSIS. Det er høyest rapportert smitte blant menn som har sex med menn (MSM), men de siste årene har smitten også økt betraktelig blant de som er smittet heterofilt. Særlig har økningen blant kvinner som er smittet heterofilt steget mye de siste 5 årene. I 2024 har tallene blant kvinner begynt å falle, og i 2024 gikk de fra 1102 påviste tilfeller i 2023 til 912 positive tester. Økningen i 2024 er hovedsakelig i gruppen menn som har sex med menn hvor antall positive tester gikk fra 1189 til 1608. Nedgangen i positive tester hos hetereofilt smittede kvinner er størst under 30 år, og det er også en klar avflatning hos MSM i alderen 20-25 år. En lurer derfor på om nedgangen kan skyldes en stor innsats av helsestasjoner og skolehelsetjenesten som har hatt mye fokus på informasjonskampanjer rundt gonoré til unge voksne de siste årene, og samtidig hatt fokus på testing og kondombruk.

MSM som er smittet i Norge er hovedsakelig smittet i Oslo. 1/3 av MSM er smittet i utlandet og da er Spania, Tyskland, Storbritania og Amsterdam de mest vanlige stedene som blir oppgitt. Heterofile oppgir oftest å bli smitte i Norge. Oslo har fleste tilfeller, men en økning var også sett i fylkene Agder, Buskerud, Telemark og Vestfold.

Av de 1263 som fikk påvist gonore i hals hadde kun halvparten også positive prøver genitalt. Det viser at hals kan være viktig å teste om det er indikasjon for dette. Se mer under indikasjon for testing.

I MSIS blir kjønn registrert ut fra personnummeret til den som tester seg og tallene blir derfor oppgitt for kvinne og mann.

Smittemåte

Gonokokker smitter ved direkte kontakt mellom slimhinner og mikrober, ved vaginalt og analt samleie og ved oralsex. Det kan også smitte til øyne via sekret på fingre fra uretra eller vagina. Smitte indirekte via fingre og sexleketøy kan forekomme, men bakterien dør raskt utenfor kroppen. Barn som smittes ved fødsel og kan få alvorlig øyeinfeksjon.

Kyssing har ikke vært en smittevei som det er tatt mye hensyn til i litteraturen, men forskning mener dette også kan være en smitte fra hals til hals. Det er fortsatt behov for mer forskning for å se om dette er en smittevei av betydning.

Smittefaren ved ett vaginalt samleie med smittet partner er om lag 50–70 % for kvinner og 20–30 % for menn.

Inkubasjonstiden fra smitte til eventuelt symptomer er vanligvis 2–7 dager.

Uten behandling varer den smittsomme perioden i 3–12 måneder. Kroppen kan kvitte seg med bakterien selv. Det utvikles ingen immunitet.

Kondom beskytter.

Symptomer

De vanligste sykdomsbildene er cervicitt ved smitte til skjede, og uretritt ved smitte til penis og vulva. Gonokokkene kan også infisere rektum og svelg etter oralsex, men dette er oftest asymtomatisk. Proktitt og faryngitt vil kunne forekomme. Kan også smitte fra fingre til øynene og gi en øyeinfeksjon.

De fleste som smittes med gonokokker, får symptomer i løpet av dager til få uker, men symptomene kan være milde og blir lett oversett. Dette gjelder i større grad for vaginale, anale og halsinfeksjoner enn ved infeksjon i penis.

Infeksjon i vagina og uretra
Rundt 50% er asymptomatiske. Vanligste plager er dysuri, mellomblødninger eller postcoitale blødninger, endret utflod (kan ha gulgrønn farge, økt mengde, endret konsistens). Merk at endret utflod kan ha en rekke andre årsaker enn gonoré, som for eksempel soppvaginitt, aerob vaginitt, bakteriell vaginose og andre årsaker til utflodsendringer. Mer uspesifikke symptomer som smerter ved samleie og kløe forekommer også. Siden symptomene kan være veldig vage, bør det være lav terskel for å teste for gonoré hos dem som har symptomer fra underlivet hvis det foreligger risiko for smitte.

Bekkeninfeksjon
Ved infeksjon av vagina kan gonoré gi en oppadstigende bekkeninfeksjon i livmor og eggledere med blødningsforstyrrelser, underlivssmerter og feber.

Infeksjon i penis
Dysuri med ofte uttalte vannlatningssmerter. Utflod som oftest med karakteristisk gulgrønn farge, men kan også være gjennomsiktig eller blakket. Mer uspesifikke symptomer som kløe i urinrør eller balanopostitt forekommer også, men disse har liten klinisk signifikans.

Epididymitt
Scrotale smerter, feber, ensidig ømhet og hevelse i scrotum.

Anus
Gonoré analt/rektalt gir ofte ingen merkbare symptomer, men kan gi ubehag, kløe, svie, sårhet og utflod fra endetarmsåpningen. Gonoré kan derfor være en differensialdiagnose til andre akutte tilstander i anus.

Hals
Gonoréinfeksjon i svelg er oftest asymptomatisk, men kan gi svelgsmerter og forstørrede tonsiller og er en differensialdiagnose til andre tonsilitter.

Disseminert gonokokk infeksjon
Mest vanlig vil dette gi feber og leddsmerter hvor ett kne oftest er affisert. Det kan også gi utslett eller små pustler på overkroppen og bena samt betennelser i sener. Se under komplikasjoner og følgetilstander.

Komplikasjoner og følgetilstander

Bekkeninfeksjon
Ubehandlet gonoré kan gi bekkeninfeksjon og dermed økt risiko for infertilitet, ektopiske svangerskap og kroniske magesmerter. Risikoen for bekkeninfeksjon ved ubehandlet gonoré er trolig mellom 10-20%, og dermed langt mer vanlig enn ved klamydia.

Bitestikkelbetennelse.
Ubehandlet gonoré kan føre til epididymitt (bitestikkelbetennelse) hos personer med penis og testikler. Det er uklart om infeksjonen reduserer fertilitet ved en bitestikkelbetennelse.

Penis-infeksjon:
Mulige følgetilstander er uretrastriktur. Det er sjelden tilstand da de fleste får behandling før det dannes arrvev i uretra.

Reaktiv artritt
Reaktiv artritt, også kalt SARA (Sexually acquired reactive arthritis) er en steril artritt som kommer som en følge av infeksjon. Dette kan gi affeksjon av ledd, sener, øyne og nyrer i tillegg til plager genitalt. I tillegg kan det oppstå symptomer fra flere organer som hud, hjerte og nervesystemet.

Disseminert gonokokkinfeksjon
I under 1 % av tilfellene kan det oppstå disseminert gonokokkinfeksjon (DGI) som kan gi plager fra andre organer. Det kan blant annet gi septisk artritt, hvor ett eller flere ledd er rammet, oftest i et kne, ankel eller håndledd. DGI kan også gi en tirade hvor ledd, sener og hud blir rammet. Dette vil gi smerter i mindre ledd, betennelse i flere sener og hudmanifestasjoner som vesikler eller pustler samtidig.

Barn:
Barn født vaginalt der det er gonorébakterier i skjeden kan få alvorlig øyeinfeksjon.

Undersøkelse

De vanligste sykdomsbildene er cervicitt og uretritt, som kan gi funn ved klinisk undersøkelse og ved mikroskopi. Ved symptomgivende gonoré i hals ser man ofte røde og hovne tonsiller, ofte med gulhvitt belegg, og forstørrede lymfeglandler lokalt. For komplikasjoner som reaktiv artritt, disseminert artritt se under “følgetilstander og komplikasjoner”.

Cervicitt
Mukopurulent og gulgrønt eller blakket sekret fra cervix og lettblødende portio ved gynekologisk undersøkelse.

Mikroskopifunn: >30 polymorfkjernede leukocytter per synsfelt i mikroskopi av farget utstryk med 100x objektiv. Typiske gramnegative intracellulære diplokokker. Det kan være vanskelig å påvise dette i cervixutstryk da det ofte er mye bakterieflora i vagina.
*se prosedyre for undersøkelse med mikroskop

Uretritt
Oftest rikelig med gulgrønn uretral utflod, men kan være gjennomsiktig eller blakket.

Mikroskopifunn: >5 polymorfkjernede leukocytter per synsfelt i mikroskopi av farget utstryk med 100x objektiv. Typiske gramnegative intracellulære diplokokker.
*Se prosedyre mikroskopi av uretratustryk

Indikasjoner for testing

Grunnet økende tall på gonoré hos unge heterofile siste årene er det nå anbefalt å teste der det er indikasjon for å teste for klamydia. Ulempen med uttalt testing av asymptomatiske pasienter med lav risiko for smitte er at andelen falske positive tester kan øke. Det kan være aktuelt å ta ny konfirmerende test dersom svaret ikke samsvarer med smitterisiko og mangel på symptomer.

Klinisk testing ved symptomer

Personer med vagina:

• Dysuri, der UVI ikke er årsaken
• Endret vaginal utflod (økt mengde, endret farge/lukt/konsistens), uten annen påvisbar årsak (som sopp eller BV)
• Mellomblødning, postcoital blødning eller annen blødningsforstyrrelse (også om pasienten bruker hormonell prevensjon)
• Symptomer eller tegn på bekkeninfeksjon

Personer med penis:

• Uretral utflod
• Dysuri
• Symptomer eller tegn på epididymitt

Screening av asymptomatiske pasienter

• Personer som har hatt ubeskyttet seksuell kontakt og det er indikasjon for å teste for klamydia
• MSM (testes ved partnerbytte)
• Personer som har kjøpt eller solgt seksuelle tjenester
• Smittekontakt (person som har hatt ubeskyttet seksuell kontakt med person med gonoré)
• Alle smittekontakter skal også ha halsprøve dersom det har vært oralsex.
• Kontroll etter behandling
• Foreldre til nyfødt barn med gonoréisk øyeinfeksjon

Diagnostikk

Det er flere muligheter for diagnostikk av gonoré: påvisning ved NAT, dyrkningsprøve og påvisning ved mikroskopering. De ulike metodene har sine fordeler og ulemper:

NAT-påvisning:
Ved såkalt NAT-metode, som for eksempel PCR-test, påvises DNA fra gonorébakterien. Denne metoden har høy sensitivitet og er gullstandarden for gonorépåvisning. Ulempene er at det ikke gir resistensbestemmelse, og at også DNA fra døde bakterier vil gi positivt svar. Dermed kan en kontrollprøve som tas for tidlig etter behandling, bli positiv.

Det finnes ett laboratoria som har utviklet en metode for å se etter markører for resistens mot ciprofloxasin. Dette er en antibiotika vi ikke anbefaler som førstelinjebehandling for gonoré. Per dags dato vil dette derfor ikke endre hvilken behandling vi anbefaler. Det kan likevel være greit å kjenne til, da mange pasienter som ser eget prøvesvar kan bli bekymret for at de ikke kan få sin gonoré behandlet.

Dyrkning:
Den store fordelen med dyrkningsprøve er at det gir resistensbestemmelse. Ulempen er at gonokokkene er sensitive og kan dø før prøvepinnen når laboratoriet, og det tar lengre tid før prøvesvar foreligger. Det er derfor anbefalt alltid å ta en test for NAT-påvisning for å sikre et prøvesvar.

Ved dyrkningsprøve tas det en prøve med pinne(r) fra aktuell(e) lokalisasjon(er). Gonokokkene overlever bare i 24 timer i Amies transportmedium (eller i Stuarts medium), og bør helst sendes til laboratoriet slik at dyrkingen kan starte samme dag. Gonokokkene er også svært sensitive mot kulde, dersom prøven må oppbevares natten over, skal den oppbevares i romtemperatur. Om en ikke har bud som henter prøvene og får levert de innen 24 timer, er det lite poeng i å ta dyrkningsprøver. Dersom bakteriene overlever på vei til laboratoriet, og lar seg dyrke, kan resistensmønsteret testes, altså hvilke typer antibiotika som virker mot den aktuelle gonorébakterien. Dette er viktig for å se om behandlingen er riktig, men også for å overvåke resistensen i Norge.

På grunn av den økende problematikken med resistens mot antibiotika hos gonokokkene skal det alltid tas en dyrkningsprøve før det gis antibiotika. Dette gjelder pasienter med positiv NAT-prøve eller hos pasienter med symptomer/funn forenlig med gonoré hvor det er aktuelt å starte behandling før prøvesvar foreligger.

Påvisning ved mikroskopi:
Dersom en har en viss trening i å mikroskopere, og har mikroskop og utstyr tilgjengelig, kan diagnosen stilles med pasienten til stede. Særlig hos pasienter med kraftige og typiske symptomer (purulent utflod som oppstår få dager etter sex) er det en fordel å kunne stille diagnosen der og da. Behandlingen kan starte umiddelbart og uten forsinkelse fordi det ikke er nødvendig å vente på svar fra laboratoriet. Det skal likevel tas en NAT-prøve og dyrkning før behandling. For mer informasjon, les prosedyrene for *undersøkelser av vaginalsekret og cervixsekret * mikroskopering av uretrautstryk.

Vindusperiode:
Vindusperioden er 14 dager, hvilket betyr at en kan stole på en negativ prøve som er tatt minst 14 dager etter antatt smittetidspunkt. Dette betyr ikke at helsepersonell man skal avvise en pasient som kommer for å ta en test før det har gått 14 dager; ofte vil en test gi positivt svar allerede etter noen få dager. Det riktigste er å teste alle pasienter der det er indikasjon for dette, men i tillegg informere pasienten om at vedkommende bør komme tilbake for en ny test når det har gått 14 dager dersom den første testen er negativ.

Lokalisasjon for prøvetaking:
Lokalisasjon for prøvetaking kommer an på pasientens seksualpraksis: prøve fra anus dersom pasienten har vært mottagene part ved analsex, og prøve fra hals hvis pasienten har utført oralsex og er MSM eller smittekontakt for gonoré. NAT-metoden benyttes også til kontrollprøve etter gjennomgått behandling. Prøve tas med det utstyret det lokale laboratoriet leverer, og rutinene for prøvetakning kan variere. Nedenfor beskrives de rutinene for prøvetakning som gjelder for Sex og samfunn (benytter Fürst laboratorium i Oslo).

Prøve fra penis
For dem med penis brukes urinprøve som gullstandard ved testing.  Enkelte guidelines anbefaler at pasienten venter 1 time, etter forrige toalettbesøk, før de tar prøven. En prøve er nok mindre sensitiv hvis det har gått veldig kort tid siden de var på toalettet.

Pasient samler inn første porsjon av urinen, og kun 5–10 ml, det vil si at bunnen av plastbegeret så vidt er dekket med urin. Det er viktig med første porsjon da bakteriene ligger i urinrøret og ikke i blæra, og det er ønskelig med lite urin for ikke å fortynne prøven.  Urinprøvene hos dem med penis har en sensitivitet på >95 %.

Det kan være lurt å ha et oppslag på toalettveggen med instruksjoner om prøvetakning. Sex og samfunn har en egen selvtestplakat.

Dyrkning
Ved behov for dyrkningsprøve for resistensbestemmelse av gonoré hos menn brukes det tynn prøvepinne og rør med Amies medium (blå kork). Pinnen rulles over uretramunningen og føres deretter noen millimeter inn i uretraåpningen.

Prøve fra vagina
Hvis pasienten har plager fra underlivet, for eksempel utflod, svie ved vannlating, kløe, sår eller utslett, anbefales legeundersøkelse for å utelukke andre årsaker til plagene. Ved minimale plager eller dersom personen er asymptomatisk, kan denne instrueres i selv å ta en pinneprøve fra skjeden.

Prøven kan tas av lege ved en gynekologisk undersøkelse eller kan tas av pasienten selv. Det kan rekvireres testing for klamydia og gonoré på en og samme prøve, ved indikasjon.

Det er lik sensitivitet om det sammenlignes prøver tatt av pasienten selv med cervix- eller vaginaprøver tatt av lege ved GU. Pinneprøve fra skjeden har en sensitivitet på 90–95 %, mens sensitivitet på urinprøve hos dem med skjede ligger noe lavere.

Prøve ved GU
Tørk forsiktig med tupfer hvis det er mye slim eller utflod som dekker portio. Pinnen føres inn i cervikalkanalen og roteres i noen sekunder mens den presses mot veggene. Pinnen strykes så mot cervix, portio, vaginalvegg og til sist vestibulum, for sikrest resultat.

Selvtest med pinneprøve
Pasienten instrueres i å føre pinnen til bunnen av skjeden. Det er viktig å forklare at pinnen ikke kan føres for langt opp i skjeden eller «forsvinne». Pinnen skal trekke opp materiale i 10 sekunder, før den føres ut av skjeden. Pinnen bør beveges i en slags spiralbevegelse, slik at den strykes langs skjedeveggen, på vei ut.

Det kan være lurt å ha et oppslag på toalettveggen med instruksjoner om prøvetakning. Sex og samfunn har en egen selvtestplakat.

Dyrkning
Stor prøvepinne og rør med Amies medium (hvit kork) benyttes. Kan tas ved GU eller som selvtest, benytt samme fremgangsmåte som nevnt over.

Analprøve
Prøven kan gjerne tas som selvtest, eller tas av helsepersonell. Prøvepinnen føres et par cm innenfor endetarmsåpningen og gnis mot analveggen.

Det kan være lurt å ha et oppslag på toalettveggen med instruksjoner om prøvetakning. Sex og samfunn har en egen selvtestplakat.

Dyrkning
Stor prøvepinne og rør med Amies medium (hvit kork) benyttes. Kan tas som selvtest med samme fremgangsmåte som nevnt over.

Halsprøve
Prøven tas av helsepersonell eller som selvtest av pasienten. Pasienten må da få god instruksjon, samt ha et speil tilgjengelig. Prøvepinnen gnis i et sveip mot bakre svelgvegg og framover over tonsillen, på begge sider.

Dyrkning
Bør tas av helsepersonell. Stor prøvepinne og rør med Amies medium (hvit kork) benyttes og gnis mot tonsillene og bakre svelgvegg.

Behandling

Hvem behandles?

• Pasienter med positiv prøve
• Pasienter og smittekontakter med symptomer eller funn forenlig med gonoré, allerede før prøvesvaret foreligger
• Fast(e) partner(e) og tilfeldige smittekontakter uten symptomer, behandles som hovedregel først etter positivt prøvesvar.

Farmakologisk behandling
Gonokokkene har en uttalt evne til å utvikle resistens, og internasjonalt knytter det seg stor bekymring til dette. Det er stor bekymring for utviklingen av gonoréstammer som ikke lar seg behandle med dagens tilgjengelige antibiotika.

Førstevalg av behandling er intramuskulær injeksjon med Ceftriaxon.

Behandlingen forskrives på blå resept med angivelse av § 4. Det er viktig å vite at apotek ofte kun selger pakkninger på 10. Det kan være lurt å ringe til aktuelle apotek for å bryte forseglingen og gi ut én ampulle. Det må også blandes med lidokain uten adrenalin.

Vanligste bivirkninger er diaré, magesmerter, kvalme, flatulens, hodepine, svimmelhet og feber, samt smerter, kløe og utslett på innstikksstedet. Kontraindisert ved alvorlig penicillinallergi med anafylaksi.

Pasienten skal informeres om seksuell avholdenhet inntil negativ kontrollprøve foreligger.

Det er laget et eget skriv med pasientinformasjon om behandling med ceftriaxon ved gonoréinfeksjon.

Se for øvrig egne behandlingsregimer for gonoré ved bekkeninfeksjon og epididymitt.

Prosedyre Ceftriaxon injeksjon:
Ceftriaxon finnes i ampuller à 1 g. For intramuskulær injeksjon tilsettes 3 ml med Xylocain uten adrenalin (lidokain 10 mg/ml) i ampullen, og ristes til klar væske. Det skal ikke være partikler i injeksjonsvæsken. Andre injeksjonssteder kan anvendes ved behov. For eksempel dersom pasienten ikke kan få injeksjon i setemuskulatur grunnet implantater eller liknende, gis injeksjon delt opp; 2 ml i deltoidmuskelen bilateralt.

Man bør bruke minst 10 sekunder pr ml som injiseres, det vil si cirka 30 sekunder når hele innholdet i ampullen skal settes. Dette gir muskelfibrene tid til å stekke seg ut og fordele injisert volum, slik at faren for lekkasje minskes.

Pasienten skal observeres i 30 minutter etter injeksjonen, på grunn av fare for anafylaktisk reaksjon. Skal ikke gis til personer som tidligere har hatt alvorlige overfølsomhetsreaksjoner mot penicillin med respirasjonsvansker (anafylaksi).

Dersom oppløsningen ikke administreres med en gang er den holdbar i 24 timer i kjøleskap.
Husk å skrive dato, klokkeslett og signatur på hetteglasset.

Gravide og ammende
Ceftriaxon kan gis til gravide og ammende.

Ciprofloxacin
Ciprofloxacin er ikke førstevalg ved behandling av gonoré, og kan gis kun dersom det er behandlingssvikt eller resistens mot Ceftriaxon og mikroben er sensitiv mot ciprofloxacin på drykningssvaret. Det finnes nå laboratorier som kan oppdage mutasjoner og gi resistensbestemmelse på PCR. Det er likevel ikke anbefalt å bruke Ciprofloxacin om det er mulig å gi Ceftriaxon. Det er usikkert hvor godt Ciprofloxacin virer på gonoré i hals.

Kontroll etter behandling

Kontrollprøve tas tre uker etter avsluttet behandling (NAT-påvisning PCR) fra aktuell lokalisasjon (vagina/cervix, uretra, anus og/eller svelg). Dersom kontrollprøven er positiv, skal det tas en ny kontroll etter ytterligere to uker, pasienten regnes ikke som kurert før kontrollprøven er negativ og må derfor fortsatt avstå fra seksuell kontakt. Ofte blir den neste kontrollprøven negativ. Det er viktig å avklare om pasienten kan ha blitt smittet på nytt, og om det er symptomer for å vurdere om positiv kontrollprøve er falsk positiv eller en ny infeksjon. Pasienten skal innkalles hvis vedkommende ikke møter til kontrollprøve.

Smittevern

Gonoré er en allmennfarlig smittsom sykdom etter smittevernloven. Smittesporing skal foretas, og pasienten har plikt til å bidra. Diagnostisering og behandling av gonoré er viktig for bekjempelse av sykdommen. Smittebærere bør behandles før de rekker å smitte videre.

Smittesporing
Smittesporing er viktig ettersom smittede ikke alltid har symptomer og mange ikke tester seg etter partnerbytte.

Spør om seksualpartnere de siste seks måneder. Det er ønskelig at lege/helsestasjon gjør smittesporingen ved gonoré for å sikre at riktig informasjon blir gitt. Sett opp time til undersøkelse og eventuelt behandling. Innkalling kan skje ved brev eller per telefon, der indekspasienten forblir anonym. Det kan også være aktuelt i noen tilfeller at pasienten hjelper til med smittesporingen.

Pasienten må informeres om å avstå fra sex med nåværende partner(e) inntil denne/disse er undersøkt og behandlet.

Smittevernveiledning

• Kontrollprøve tre uker etter behandling
• Pasientene gis beskjed om å vente på negativ kontrollprøve før de kan ha ubeskyttet samleie.
• Siden gonoré er definert som en allmennfarlig smittsom sykdom, dekkes egenandelen for konsultasjonen av HELFO, dersom gonoré er hovedproblemstillingen (unntaket er ved privat legesenter).
• Behandlingen er gratis (blåreseptforskriften).

Vaksine
Det er ikke lykkes å lage en vaksine mot gonokokkene. Det er derimot noen studier som tyder på at meningokokk-B vaksine kan gi en viss kryssbeskyttelse mot gonoré, men flere studier er nødvendig for å komme med videre anbefalinger. Vaksinen er dyr og må fornyes.  Noen land har startet vaksinering i risikogrupper som MSM for å se om forekomsten av gonoré kan gå noe ned. Det er ingen anbefaling for å vaksinere MSM for å hindre gonoré, men det er anbefalt å vaksinere mot smittsom hjernehinnebetennelse hvis en planlegger reiser hvor en skal delta på arena med mange andre, som for eksempel store sexfester. FHI har laget egne anbefalinger for vaksiner for MSM.

Melding
Gonoré tilhører gruppe A av meldepliktige sykdommer. Dette betyr at både legen (helsepersonell) og laboratoriet skal melde fra om nye tilfeller. Fra 22.03.2019 opphørte den anonymiserte meldeplikten for seksuelt overførbare sykdommer, og dette betyr at MSIS-meldingen sendes med full pasientidentitet.

Det beste er å sende elektronisk innmelding til MSIS for leger. Løsningen er bare tilgjengelig for brukere på Norsk Helsenett. Melding og varsling om smittsom sykdom – FHI

Om det ikke er mulig å sende inn elektronisk så finnes papirversjon på Folkehelseinstituttets (FHIs) nettsider i form av en nedlastbar pdf-fil som kan utfylles elektronisk. I noen journalsystemer kan også MSIS-skjemaer åpnes direkte i programmet. MSIS-skjemaet fylles ut sammen med pasienten og skrives ut i tre eksemplarer. Ett eksemplar sendes til FHI, et annet til kommuneoverlegen i pasientens bostedskommune, og det siste scannes inn i pasientens journal.

I henhold til smittevernloven § 2-3 skal lege eller annet helsepersonell som sender MSIS-melding, gi informasjon til pasienten om hvem som er mottaker, og hva opplysningene skal brukes til. Alle personopplysninger i MSIS-registeret lagres kryptert.

Helseregisterloven og MSIS-forskriften gir rett til innsyn i hvilken informasjon som ligger lagret om deg personlig. Den registrerte kan kreve at helseopplysninger skal slettes eller sperres, dersom behandling av opplysningene føles sterkt belastende for den registrerte og det ikke finnes sterke allmenne hensyn som tilsier at opplysningene blir behandlet.